Maarias historie

Da Maaria ble diagnostisert med brystkreft, lette datteren Pauliina etter det beste kreftsenteret til moren sin. Her er deres modige og rørende historie, fortalt av Pauliina, som var bare 22 år gammel da hun tok med moren sin til Docrates.

En datters historie

Det var en vakker høsttorsdag i september 2011. Jeg ventet på at moren min Maaria skulle komme hjem midt på natten fra en ukes ferie i Spania. Ingen kunne ha forutsett hva slags mareritt denne spesielle torsdagen ville bli til, til tross for at mørke skyer i stillhet kastet skygge.

En uke tidligere ble det oppdaget en abnormitet i brystet til moren min. Et mammogram avdekket ingenting, men en ultralyd indikerte en vevsendring. De hadde tatt en nålebiopsi, og vi ventet på resultatet.

I mellomtiden hadde moren min gått rundt og vært nervøs og engstelig hele ferien. Hun ringte til meg fra Spania flere ganger med gråten i halsen.

Jeg gjorde mitt beste for å berolige moren min, som reiste alene. Jeg trodde ikke at biopsien ga noen grunn til bekymring. Derfor svarte jeg muntert på telefonen på den skjebnesvangre torsdagen. Til mitt store sjokk ropte moren min: «Det er kreft!»

K-ordet

Ordene raste gjennom hodet mitt om og om igjen. Jeg husker at jeg tenkte: «Nei, dette kan ikke være sant.» Og moren min var i et annet land og gjentok ordet «kreft» om og om igjen.

Jeg visste ikke hvordan jeg skulle reagere. Jeg prøvde å roe meg ned og slutte å gråte. Det finnes ingenting som kan forberede en familie på slike nyheter. Da vi avsluttet telefonsamtalen, fortsatte jeg å gråte. Så ringte jeg til vennene mine og gråt. Jeg gjentok også ordet «kreft.»

Et øyeblikk var jeg redd for døden, men jeg skjøv tanken ut av hodet. I stedet bestemte jeg meg for at vi skulle komme oss gjennom dette for enhver pris – og, fremfor alt, sammen. Samme ettermiddag ringte jeg til det kommunale sykehuset, som lovet gull og grønne skoger og rask behandling.

Etter hvert som jeg grublet over at moren min ville måtte ligge på sykehus – et miljø jeg ikke mente ville være bra for henne – fortsatte jeg derimot med å se på andre alternativer. Venner anbefalte meg å sjekke ut nettstedet til en privat klinikk som heter Docrates, og etter å ha gjort dette, bestemte jeg meg for å ringe til Docrates umiddelbart på fredag morgen.

Moren min kom tilbake fra Spania midt på natten og sov enda på fredag morgen da jeg tok telefonen til Docrates. Jeg snakket med sykepleieren i lang tid, forklarte situasjonen og sa at jeg ønsket at moren min skulle få oppleve et positivt miljø hvor hun kunne komme seg til hektene. Moren min ropte fra sengen: «Det er det samme for meg! Jeg bryr meg ikke om hvor jeg går til behandling.»

Docrates-sykepleieren forsto situasjonen og forsikret meg om at moren min kom til å bli interessert når hun var klar for det. Noe av det mest betryggende var at sykepleieren spurte hvordan moren min hadde tatt nyheten og spurte om hvordan vi håndterte dette som familie. I det øyeblikket visste jeg at Docrates var stedet der jeg ønsket at moren min skulle få behandling.

Jeg avsluttet samtalen, og sykepleieren lovet å ta seg av organiseringen og gi oss beskjed så snart som mulig.

Et par timer senere ringte telefonen. Det var sykepleieren som kunne fortelle oss at hun hadde booket en avtale for oss på neste mandag med en onkolog og operasjonslegen. Jeg fortalte moren min at hun skulle få lov til å bli i sengen og gråte i dag om hun ville, men at hun måtte stå opp i morgen og kle på seg – ellers ville jeg bli sint. Den kvelden satt vi sammen ved stuebordet, selv om det hadde vært en veldig vanskelig dag.

Hjelpen finnes

På mandag hadde vi blandede følelser da vi kjørte de 180 kilometerne fra hjemmet vårt i Naantali, et velkjent kursted på den sørvestlige kysten av Finland, til Helsingfors. Da vi kom til Docrates, ble jeg overrasket over den varme atmosfæren. Ingen så syke ut, men jeg visste at i hver gruppe var det sannsynligvis en person med kreft. Det var skremmende, men samtidig betryggende.

Møtet med legen var også betryggende og beroligende. Mors kreftsvulst var liten, og de mente at prognosene så gode ut.

Tidlig en tirsdag morgen møtte vi så operasjonslegen ved Laser Tilkka, en av Docrates’ samarbeidspartnere for brystkreftoperasjoner. Moren min sa at hun fortsatt ikke brydde seg hva som ble gjort, så lenge alt «det» ble fjernet. På et tidspunkt innså jeg at jeg diskuterte de ulike alternativene med legen og tok beslutninger på vegne av moren min. Til slutt ble vi enige om en mastektomi og rekonstruktiv kirurgi av et nytt bryst.

En uke senere var vi tilbake på sykehuset, klar for mors operasjon. I forkant av operasjonen prøvde jeg ved flere anledninger å forklare hva som ville skje, ettersom moren min begynte å vise litt mer interesse. Hun tok kirurgien tappert, noe som var lettere når hun nå visste at de ansatte var dyktige, profesjonelle og empatiske mennesker.

Og så var det ingenting å gjøre annet enn å vente, som jeg gjorde hjemme hos en venn. Før operasjonen kunne vi ikke vite hvorvidt kreften hadde spredt seg til andre steder.

Operasjonen varte i flere uutholdelig lange timer.

Et par timer senere ringte telefonen min, og det var sykepleieren på den postoperative avdelingen. «Jeg ville bare ringe og fortelle deg at armhulen og lymfeknutene så bra ut. Moren din har det fint. Operasjonen er ikke helt ferdig enda, men så snart vi er i mål skal jeg ringe deg, slik at du kan komme hit og treffe henne.»

Jeg gråt av glede! Først gråt jeg fordi det var så fint å høre de gode nyhetene. Deretter gråt jeg fordi det var så fint at sykepleieren hadde ringt og holdt meg oppdatert. Det var utrolig hensynsfull av henne å tenke på den smerten og angsten jeg opplevde, som delvis var forårsaket av at jeg ikke visste hva som foregikk.

Rekonvalesens

Dagene på den postoperative avdelingen var lange. På sykehuset satt jeg ved mors side fra morgen til kveld. Dag etter dag ble hun bedre. Det medisinske personalet var rett og slett helt flott. Ikke bare så de etter moren min; de også veldig godt vare på meg. Den gode nyheten var at svulsten bare var 7 millimeter stor og ikke hadde spredd seg. Dette betydde at det etter all sannsynlighet ikke lenger ville være nødvendig med mer behandling.

To uker senere opplevde vi nok et sjokk. En patologisk diagnose av svulsten viste at hun var HER-2-positiv og med grad 2 av østrogenreseptorpositiv brystkreft. Det innebar at moren min måtte ta Herceptin, en målrettet terapimedisin som ofte tas i kombinasjon med cytostatika. Mor begynte å gråte, og det gjorde jeg også.

Vi ble overført til Docrates, hvor all behandling ville bli utført. Legen og jeg hadde skreddersydd en behandling som passet moren min. Denne skulle ta hensyn både til det fysiske og åndelige aspektet. Vi dro til første behandling med blandede følelser. «Ta med pose, du kommer til å kaste opp hele dagen,» var rådet fra mors bekjente.

Hun var redd. Hva om hun fikk en allergisk reaksjon eller kastet opp hele tiden? Hva om alt gikk galt av en eller annen grunn? Ved første behandling satt sykepleieren ved siden av moren min hele tiden og beroliget henne. Hun tok også bekymringene hennes på alvor. Da vi dro fikk vi gode råd med på veien og beskjed om å ringe umiddelbart hvis noe bekymret oss.

Moren min klarte seg fint gjennom alle behandlingene som fulgte. Hun kastet ikke opp en eneste gang og var så sterk at kunne reise gjennom hele Europa flere ganger. Selv om håret hennes ble litt tynt, var hun utrolig glad for at det ikke falt ut så hun måtte gå med parykk.

Hver gang vi dro til Docrates gikk det lettere. I tillegg til at vi fikk god omsorg, ble vi venner med personalet. Selvfølgelig var behandlingene mentalt og fysisk tøffe. Jeg mener likevel bestemt at de empatiske, kunnskapsrike og omsorgsfulle ansatte, de avanserte og presise behandlingsplanene og det sømløse samarbeidet mellom Docrates og Tilkka i svært stor grad ga moren min en generell følelse av velvære.

For kreftpasienter er det forferdelig å vente. Derfor var det så flott at alle resultatene alltid kom umiddelbart. Det var ingen køer og ingen unødvendig ventetid. I en situasjon som denne er hver ekstra time en time for mye.

Selv om vi hadde et tøft år, var det også lærerikt. Det gjorde at vi revurderte livet og prøvde å nyte hver dag. Moren min og jeg sier ofte at vi håper at vi slipper å anbefale et kreftsenter til noen vi kjenner, men hvis vi må, kan vi virkelig anbefale Docrates. Vi tror neppe du vil finne et bedre sted å komme til hektene.

Moren min er nå friskmeldt, og vi ønsker å takke følgende ansatte: Tiia Pihlamaa, Katariina Laurila, Leila Vaalavirta, Arja Vilkko og de fantastiske sykepleierne, Martta, Jenni, Marianne og Malviina. Uten dere ville vi ikke vært her.

Skrevet på